Jeg stenger meg så inne, jeg kjenner meg selv ikke snart igjen. Er så lei å være redd for å bli dømt bare fordi jeg er åpen og ærlig.
Jeg viste alle mine følelser før, jeg oppdaterte flere ganger om hvordan jeg egentlig hadde det. Jeg var åpen og ærlig, men nå stenger jeg meg inne fordi folk klager på at jeg klager… når jeg ikke klager. Jeg er en offentlig person, ikke en som syter på en privat story, men en story med flere seere på og hvem som helst kan se. Dem bestemmer.
Før viste jeg hele tiden hvordan jeg egentlig hadde det, hvordan et liv faktisk er. Ikke bare det som er bra og positivt. Jeg viste at det er lov med dårlige dager og at det er lov og ha det vondt. Jeg gjør det ikke nå lenger, noe jeg kjenner ikke er meg. Jeg burde klare å vise dere hvordan livet er, fordi jeg vet det hjelper så mange her. Vet så godt at det er flere der ute som liker at jeg viser hvordan et liv faktisk er, og ikke skjuler meg bak en maske. Jeg må drite i folk som bare ser på story for å klage over meg: for dem ikke hadde klart det selv. Jeg MÅ klare å sette meg selv først, for hva er det jeg egentlig vil?
Som jeg skrev på blogginnlegget for bare noe dager siden, har jeg det egentlig bra. Men selvfølgelig kommer det vonde tanker noen ganger, og dårlige dager. Og det er greit. Håper jeg kan få folk til å føle seg mindre alene med å være alene, og at de kan få et håp om de trenger et. Hugst at jeg er et levere bevis på at det vil bli bedre, og at vonde perioder er mulig å overleve uansett hvor langt nede man er. Man kommer bare et skritt høyere opp!