I går når jeg skrev hva 2020 har lært meg, tenkte jeg. Hvorfor ikke skrive om hva kjærlighet og vennskap også har lært meg? Kanskje jeg kan lære bort det jeg har lært med å fortelle det, så andre slipper å være i de situasjonene jeg selv har vært i. For tro meg.. jeg har lært mye fra det vonde. Så i dag blir d hva jeg har lært fra dårlige vennskap, en dag av gode vennskap osv.
Venner skal være glad og triste på dine veine: Jeg har faktisk opplevd at jeg har mistet besteforeldre, men ikke fått en eneste kondolerer av folk som liksom skulle være mine venner. Jeg har oppnådd mål, eller gjort noe som jeg er glad for, men ikke får et gratulerer en gang. De har ikke vært glade eller triste på mine veine, de har gitt faen. Nå når jeg har gode venner, så har jeg opplevd helt d motsatte. Jeg selv kan bli glad og trist på mine venners veine, og derfor vet jeg at de jeg var venner med før at det var galt.
Når du trenger noen å snakke med, gir de gode svar: Jeg har hørt “om du trenger noen å snakke med er jeg her”, men er de det? nei. De sier bare sånn små ting “d går bra” “det vil bli bra igjen” de gir ikke svar på det du snakker om og forteller. Om de ikke gir gode svar, tenker jeg egentlig litt på har de egentlig orket å høre etter det du snakker om/lest alt du har skrevet?
De skal ikke tråkke deg ned: Jeg har blitt kalt diverse ting, og unnskyldingen har vært at det bare er kødd. Okei, kanskje de første gangene med et par dagers mellomrom er ok og blir tatt for kødd. Men skjer det fler ganger i uka i over en lang periode (flere mnd) blir det ikke tatt som kødd lenger. Det blir bare sårene, og sier du ifra, men ikke hører etter er det hvertfall sårene. De skal heller ikke gjøre narr av ting du gjør, men heller støtte.
De skal være støttende: Jeg som driver vlogg på snap, har satt pris på når folk deler. Det viser at de støtter det jeg driver og vil hjelp meg på veien. Men har de ikke villet for en eller annen dom grunn som “jammen jeg legger aldri ting på story” “jeg gir ikke ut sh” når de selv har tatt telefonen min og gitt til seg selv uten å spørre meg blir d faktisk for domt asså, seriøst?
De skal ikke bli sjalu på livet ditt: Har du fått deg kjæreste? Har du fått ny hund? Skal du flytte til et fint hus? Skal du få noe de også ønsker seg? Og de bare snakker negativt om det, og prøver å få deg til å bytte mening om det? Nei, de skal faktisk være glade for deg!
Jeg er nå i en alder av 18 år, og jeg har for første gang fått venner som faktisk bryr seg om meg. Jeg har venner som snakker fint om meg bak ryggen og ikke baksnakker. Men, jeg er faktisk litt glad for det fordi jeg har lært meg hva vennskap på den harde måten, og den lærskapen skal jeg bringe med meg videre til dere.