Tenk at om akkurat om 2 måneder er jeg hjemme og skal feire 18 år dagen min. Det er så sinnsykt å tenke på at jeg snart lenger ikke er et barn, (eller mest rett en ungdom) men at jeg blir en ung voksen.
Jeg har alltid tenkt på å bli 18 tilhører fremtiden, og den gjør det enda men nå er det veldig nært og det blir bare nærmer og nærmere. Jeg har aldri sett på meg selv som en “voksen” person da jeg er bitte litt barnslig i personligheten og trives best med de som er litt useriøse. Selvfølgelig tenker jeg som en vanlig 17 åring, men helt ærlig har det å bli voksen vært en skremmende tanke i de siste årene.
Når jeg var mindre, sånn 8-12 år ville jeg være voksen for alt så ut som det var mye bedre: der tok jeg feil. Når man var et barn hadde man ikke de tankene man har når man har vokst opp og jeg har enda mye lenger å gå. Jeg vet enda ikke hvilken utdannelse jeg vil ha, jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg: så jeg har bare tatt en dag om gangen. Nå går jeg vg2 og skal ta en utdanning sånn at jeg har noe. Bedre enn ingenting.
Tanken på at jeg kan kjøpe alkohol bare om 2 måneder… nei uff. Jeg har ikke en gang begynt å drikke. Jeg er gammel nok til å ta lappen.. Jeg har øvelseskjørt en gang! Nei nå.. tiden går litt for fort for meg. Plutselig er det sommerferie igjen og det vil være min siste sommerferie før jeg begynner som lærling.
Uansett… Som sagt i et innlegg før så har jeg begynt å akseptere det at jeg snart blir 18 og begynt og begynt å glede meg litt til det. Likevel rart å tenke på det. Jeg er har aldri vært den personen som har sett fram imot til å bli 18. Jeg har alltid gledet meg til bursdagen min ja, men denne ganger er det helt forskjellig. Mamma slipper å få “Nå er det bare ____ mange dager til bursdagen min!” i hele oktober og november hahaha.
