Jeg har fortalt dere hva jeg ønsker i framtiden, facts om meg og så mye, men jeg har ikke delt ting jeg er redd for. Så det velger jeg å gjøre en endring på nå. Alle er redd for noe.
Ensomheten
Er det en ting jeg er livredd for er det å føle seg ensom. Jeg skal være ærlig at jeg kjenner på den litt nå også, men det er fordi jeg som regel bare sitter inne på hybelen min etter skolen og i helger. Jeg er dritt lei av det. Jeg har så lyst til å være mer med venner og få mer inspirasjon til å dele livet mitt med dere. Det er ikke så mye å dele når jeg bare er alene. Når jeg var mindre så jeg alltid til å bli ungdom fordi jeg trodde det ville bli sånn på filmer. Noe det ikke er uansett, men å sitte hjemme å glo i veggen hadde jeg ikke forventet meg. Jeg er uansett glad for at klassen jeg kom i tok meg godt imot med åpne armer. Det setter jeg stor pris på.
At jeg mislykker
Jeg har alltid villet at mamma og pappa skulle vært stolt over meg. Jeg ville at de nære i livet mitt skulle være stolte av meg. Jeg har fått høre at både mamma og pappa er stolt over meg, med det jeg har oppnådd med sosiale medier. At jeg står opp imot alt hat og forteller min historie. Jeg vet ikke alle tørr det. Jeg er uansett redd for at jeg bryter den stoltheten. Jeg vil ikke være en datter som mislykker med livet. Jeg kjemper hver dag for det.
At jeg lar meg knekke
Jeg lyver om jeg sier jeg ikke har hatt tanker som ingen skulle hatt. Jeg har vært så nære med å bare ende alt fordi jeg orker ikke mer. Jeg har hatt det så vondt flere ganger: Jeg har mistet matlyst og gikk ned i vekt, jeg har fått pusteproblemer, jeg har vansker med å sove, jeg har gråtet meg selv til søvne, jeg har hatt gråteanfaller, jeg har bare sittet der og med tårer rendene og skjelvet og MYE mer. Men jeg har alltid sagt til meg selv “du lar det ikke ende deg, du vet du klarer det” fordi jeg gjør det. Er det en ting jeg har lært gjennom disse årene at det blir bedre, det går kanskje ikke helt til toppen, men lenger opp. Jeg har aldri vært på toppen, men en dag er jeg der.
At jeg sårer noen
Jeg vet ærlig talt ikke hvordan noen har hjerte til å såre noen. Det finnes situasjoner som dannes der noen blir såret, men det går alltid an å minske smerten. En ting som hjelper ofte er en forklaring. En forklaring hjelper mye. Jeg har ikke lyst til at noen er knust, jeg vil være grunnen til noen smiler om det er en venn eller kjæreste. Jeg vil bare bringe glede inn i andres liv.
Å bli såra igjen
Som sagt tidligere, jeg har ikke noe tillit igjen å gi. Jeg gir selvfølgelig noen litt tillit, det spørs helt på personen og jeg viser om jeg gir tillit til noen. Stoler jeg på noen vil jeg gjerne være mer med personen og liker å snakke med dem. Men det å gi det til noen som “krever” mye, klarer jeg ikke. Jeg er livredd for å bli såra igjen. Det gjør så vondt. Jeg orker ikke å gå i en periode til der jeg ikke klarer å tenke rett, og ikke vet hva jeg skal gjøre. Det jeg har funnet ut, er at hvis en person virkelig vil ha tilliten min så vil den respektere det og la det ta sin tid. Noen ting tar tid, og det er greit. Jeg gjør også det med andre.
Kjenner du igjen noen av disse?
