Bruker gamle bilder, fra denne tiden
Det var en som sa til meg, mobbing kan aldri bli tatt opp for mye. Det er jeg helt enig i. Jeg har opplevd mye selv, jeg kjenner flere som har opplevd ting som ingen skal oppleve. Alt fra å bli dyttet til å nesten bli drept. Ja, noen har holdt på å bli drept pga mobbing. Jeg slitet psykisk en dag i dag, fra noe som skjedde før. Jeg ble dyttet, de slengte døra igjen for at den skulle treffe meg. Jeg kunne få en ball rett i hodet mitt helt random, snudde jeg meg så jeg de bare le. De snakket styggt om familien min. Ingen brydde seg når mamma og pappa skilte seg, de gikk etter meg å lo. Selv om det var noen rett før som hadde opplevd akkurat det samme, og han fikk masse trøst og kjærlighet? Takk for støtten.
De gikk etter meg og ropte stygge kommentarer. Jeg bel kalt, feit, ekkel, hore, stygg osv. Jeg kunne høre de baksnakke meg nesten hele tiden, gidde stygge blikk. Fikk tegn på at jeg skulle drepe meg selv. Når jeg gikk forbi noen kunne de bare begynne å le av meg. Jeg har blitt behandla dårlig av en ex. Fikk meg til å begynne å selvskade meg (slutta med det for lenge siden, så ikke bekymre dere. Går ikke an å forandre fortiden) . Flere år låste jeg meg inne på rommet og gråt alt jeg hadde, menst mamma sto utenfor å prøvde å få døra opp. Noen ganger kunne jeg komme hjem gråtende. Jeg følte meg ensom og hatet. Fikk dårlig selvtilit. Når jeg fikk beskjeden om at vi skulle ha svømming på skolen, falt jeg sammen i gråt. Jeg dusja ikke på ungdomskolen og slutten av barneskolen, fordi jeg likte ikke kroppen min. Jeg var redd for å få rykter på meg om at jeg var ekkel pga det, men jeg klarte ikke.
Uansett hva jeg gjorde i gymmen, var det alltid feil. Prøvde jeg, var det feil. Gjorde jeg ikke noe, var det feil. Uansett hvor godt jeg prøvde, var det aldri bra nok. Når vi hadde fotball, var jeg livredd. Fordi jeg var vandt med at hodet mitt var målet. Jeg følte meg kvalm i gymmen. Følte at jeg bare ville gjemme meg, og forsvinne. Jeg var flau, jeg visste hva de andre tenkte om meg. De ropte at jeg måtte jeg gjøre det og det, men jeg var lei av mas. Det var jo ikke godt nok uansett. Noen ganger, kunne de gjøre meg sint. Jeg ble så lei av mas, at jeg gjorde ting de ble overasket over. Jeg kunne slå den ballen så langt at alle sto med åpen munn, jeg kunne springe så fort at de andre sto bare å glo. Det var en god følelse.
Men uansett, her sitter jeg i dag. Med folk som ikke skjønner hvordan det er å slite psykisk. Noen som vil prøve å styre meg, men jeg lar de ikke. Fordi jeg har opplevd det jeg har. Dette er mitt liv, jeg gjør hva jeg vil. Jeg sliter ennå psykisk. Jeg liker best å gå med sminke, fordi jeg fikk kommentarer på hvor stygg huden min var før pga kviser. Mange synes jeg ser bedre ut uten sminke, men jeg klarer ikke å se det i mine øyne. Jeg sluttet å drikke brus og spise godteri kunn på lørdager før fordi andre sa jeg var feit. Før tenkte jeg hele tiden “om jeg hadde vært tynnere, ville jeg vært fornøyd”, men nei. Etter jeg hadde gått ned i vekt, blitt tynnere. Fått mer former tenkte jeg “Om huden min var kvisefri ville jeg vært fornøyd”, men nei igjen. Huden min har ikke en enste kvise en dag i dag. Jeg veier 57 kilo. Jeg er ennå ikke fornøyd. Fordi, at noen ikke hadde noe bedre å gjøre ennå slenge stygge kommentarer til meg.
Noen ord kan skade, psykisk. Blir det så ille psykisk, vil det gå over til fysisk. Ord kan drepe. Ingen tror på det før det skjer, men da er det for sent. Jeg måtte inn i samtaler på hva jeg kunne gjøre for at andre skulle like meg. For at andre skulle slutte å gjøre ting mot meg som ikke var greit. Hvorfor meg? Jeg kom inn på skolen som en helt vanlig jente som alle andre. Hvorfor var det meg som var noe galt med? Er det virkelig min feil at andre sier stygge ting til meg? Er det min feil at andre velger å gjøre ting mot meg som ikke er greit?
Takk for at du leste.