Lenge siden jeg har blogget, men har vært så mye jeg dessverre måtte ha sett framfor. Jeg tenkte i dag å skrive om mitt første år på videregående. Håper du vil ta deg litt tid å lese, det vil bety så utrolig mye for meg. (bilder fra denne tiden)

For et år siden i dag, så var jeg spendt og grugledet meg til å komme på ny skole. Dagen kom, og alt virka helt supert. Klassen min virka kjempe hyggelig og at jeg ville trives. Læreren var jeg også fornøyde med. Når det var helger og ferier savnet jeg skolen. Jeg våknet opp og var glad i hverdagene fordi jeg skulle på skolen. Tiden gikk, og man kan si at jeg begynte å se de virkelige ansiktene til de andre. Jeg og ei til skulle ferie bursdagen sammen, fordi vi hadde den så nærme. De 3 og jeg og venninna mi gledet seg til festen, men det gikk ikke bra med planleggingen. Det føltes som at jeg ikke fikk bestemme noe, jeg husker så godt at vi skulle planlegge, men så hadde de allerede nesten planlagt alt… Jeg sa ting jeg kunne ha tenkt meg, men de ble ikke godtatt. Før dette følte jeg meg også utestengt. Enste ansvaret jeg fikk var vakter, broren min og hans kompis. Jeg fiksa det på 5 min. En ting jeg tenkte mye på, var at hun inviterte over 30 stk… og jeg 5. Jeg snakket mye med mamma om dette, hvordan ting var og hva jeg følte. Hun sa til meg, trekk deg fra festen fordi den festen kommer ikke til å handle om dere to med hun andre. Jeg trakk meg, men ikke på en planlagt måte. Jeg ville snakke med ei annen i klassen fordi jeg var usikker, det hun da gjorde var å spre det videre og det endte med at jeg fikk stygge meldinger og jeg begynte å gråte på bussen. Og jeg gråter ikke offisielt, nesten ikke en gang framfor mamma. Jeg fikk slengt i fjeset at jeg hadde ødelagt alt, og de krevde at broren min skulle være vakt. Da tok broren min en alvorsprat med en av dem. Jeg fikk skylden i at festen ikke ble noe av. Det var 1 uke igjen til festen, de hadde klart å finne vakter om de bare ville. Jeg brukte 5 min, dagen vi begynte å snakke om vakter.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Dagen etterpå, fikk jeg bare stygge blikk. De sakket ikke med meg, nesten ikke så på meg utenom blikkene. Hvisket osv. Jeg følte at jeg hadde gjort en stor feil. Fordi jeg trodde de var vennene mine. Og jeg har aldri hatt mange venner, og jeg var så glad at jeg endelig kunne være kjent med noen andre også. Klassen vart delt i 2. Det var meg og venninna mi, og de andre. Jeg mista flere venner pga de. Jeg gruet meg til skolen, jeg var bare hjemme å lå i senga.

Linjen jeg gikk, kunne vi bli med til Island på. Jeg ville være med, jeg fikk bli med og alt. Men jeg innså til slutt at blir jeg med, kommer jeg bare til å slite psykisk. Skulle jeg reise med noen som hatet meg? Og da ikke ha muligheten til å ringe hjem? Ikke snakke med noen andre en dem? Nei, bare nei. Jeg trekte meg, som ble mye styr. Lærerne tvingte meg nesten med, de sa jeg ville få en opplevelse for livet. Ja, kanskje en opplevelse som ville være negativ og slite på meg psykisk. Min drøm er å reise rundt i verden, og jeg så en stor mulighet til at denne kunne være en lite skritt i den drømmen. Men de ødela det. De ødela noe med en drøm jeg har. Jeg drømmer også om å se nordlyset, som er på island. Men det kunne jeg bare slenge i doen, fordi de ødela alt. Jeg ville ikke reise for å bli utestengt og få stygge blikk.

Jeg var sammen med eksen min på denne perioden og en gang hadde de blitt slutt, men vi ble sammen igjen.  Samme dag vi hadde blitt sammen igjen drev de å spurte om jeg likte en annen en. Jeg liker ikke en og blir sammen med noen andre, det gjør jeg bare ikke. Jeg sa som det var og da fikk jeg nesten kjeft.. like wtf. De kunne stå å kjefte på oss i klasserommet at vi aldri gidde initiativ, jeg aner ikke hvor mange ganger jeg rekkte opp hånden og svaret ble bare brølt ut i klasserommet. Til slutt gadd jeg ikke mer, jeg hadde ikke en mulighet en gang. Ingen hadde! Og vi fikk kjeft? De sa jeg burde bli mer voksen fordi jeg var så barnslig. Det var ikke jeg som var barnslig, som er overaskene.

Julen kom, og det var på den tiden jeg og Ole Marius begynnte å bli venner. Grunnen til vi ble venner, var fordi jeg så han sitte alene. Jeg lar ikke noen sitte alene. Vi ble også bedre kjent pga et prosjekt vi hadde på skolen. Vi fikk mye kontakt etter det, og begynte å snakke mye. Gikk ikke lang tid til vi ble så og si bestevenner. Det var han som støtta meg mest når jeg og eksen slo opp. Han var der for meg alltid, uansett tid. Det gikk et par måneder, så begynte han å sove hos meg pga private grunner. Det merka vi fort at de andre 3 ikke likte. Det gikk heller ikke lang tid (ca en mnd) før vi ble sammen. Vi la det ut på facebook, noen de kanskje tror var kødd, fordi det vrika sånn. Men her er vi, vært snart sammen i 5 måneder.

Men tilbake til skolen. det var en periode der jeg hørte det var en del baksnakking. Jeg kunne høre selv at navnet mitt ble hvisket litt lenger bort i rommet. Alle hadde hørt det. Vi sa ifra til læren, men som gullelver som de var hadde ikke de gjort noe galt. Uansett hva det var, så var det vår feil. Den gangen jeg skrev om falske venner her på bloggen, den hadde de lest. Jeg nevnte aldri noe navn, men likevel ble de truffet. Du føler deg ikke truffet hvis det faktisk er sant.

Ikke bare elever var det som ødela… Jeg og mine venner følte oss så mye forskjellbehandla. Hadde vi ikke svar på et spørsmål, spurte læren bare på 3 forskjellige måter. Har vi ikke et svar så ha vi ikke. Spurte de andre, kunne de bare komme med noen tull og det ble godkjent. Og det er bare et lite eksempel… men skjedde hver dag.

Senere det året, har jeg funnet ut at de baksnakket meg fra nesten dag 1. Jeg var den som var en trussel for dem, så de ville at det skulle bli sakt stygge ting om meg sånn at jeg ville bli sittende igjen alene. Isteden for har jeg fått en som har redda meg for alt. Det er bare en, men trenger jeg så mange flere?

Og om noen av de som har blitt med å ødelagt så å si et helt år av livet mitt som vil prege meg resten av livet. Nei vi kan ikke bli venner. Vet du hvorfor? Fordi jeg er for bra for deg! Men takk for å gjøre meg sterke psykisk, men er det en ting jeg vet. Er at andre som har blitt trukket ned kommer til å lykkes med livet, ikke de som har trukket ned andre.

TAKK FOR AT DU LESTE!