Jeg har min historie med mobbing, misbrukt osv. Alt det tar på uansett hvor eldre man blir og uansett hvor lang tid det er siden det skjedde. Jeg vil kanskje aldri bli kvitt depresjonen, jeg vil kanskje aldri bli kvitt å ha dårlige dager, men det jeg kan er å finne glede og komme meg litt mer opp en det jeg var.

I sommer var jeg utrolig langt nede, vertfall den første måneden. Da hadde det lille som var igjen av tillit blitt klippet av uten nøling. Jeg hadde gitt all min tillit til noen som viste seg å være en falsk person og drev med exen samtidig som meg. Tenker nå i ettertid at jeg ikke en gang skjønner hvorfor jeg lot meg bite på. Jeg tenkte den typiske tanken “det vil bli bedre” selvom jeg visste (og vet) at det aldri blir det. Jeg brukte også meste parten av sommeren med å bare sitte på rommet mitt. Jeg har ikke venner i Lom som jeg kan spørre om de vil finne på noe. Jeg hadde ingen. Jeg har det lille av familie jeg har der. Jeg følte meg ensom og ikke bra nok for noen. Eneste jeg visste jeg var bra nok til var å bygge opp min egen drøm. Jeg brukte dagene mine på å skrive til dere, og jeg prøvde å lage yt videoer. Jeg gjorde det jeg ville med mitt liv, som jeg alltid har gjort.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Sommeren sluttet plutselig og det var på tide med skolestart. Jeg var så utrolig nervøs, og redd. Hvordan ville dette gå? Ville jeg trives? Kom jeg til å få nye venner? Det har jeg svar på nå. Jeg har fått venner, og jeg trives. Hvordan det blir lenger utover året det vet jeg ikke, men jeg ser ikke noe fare eller røde flagg. Jeg er ikke ensom lenger, det tok sin tid å få bort den følelsen men det er en følelse som sitter langt inni hjertet og er limt fast der. Men den er borte nå, og dere vet ikke hvor glad jeg er for det og ikke minst stolt.

Jeg har alltid måtte klart å bygge meg selv opp, ja jeg har noen å snakke til. MEN det er uansett meg og mine tanker. Det er jeg som må få bort tankene, jeg som må ta tak. Jeg har alltid sagt i fra, og jeg takker meg selv for det. Under 1 uke har jeg hørt fra 3 personer at de er glade for å ha meg i livet. At de ser på meg som en god venn. Hvordan skal jeg beskrive hvor glad jeg blir av det? Jeg har fått hørt før at jeg er så utrolig dårlig venn, men jeg vet også at de ikke satte pris på meg. De var bare vennene mine fordi de trengte venner. Jeg vet jo hvem jeg selv er.

Jeg har uansett fått venner bare på under en måned som jeg setter stor pris. Jeg føler endelig at noen er glade for å ha meg i livet og følelsen “jeg er bare en plage for dem uansett” er ikke der. Jeg føler meg en del av gruppa, det har jeg aldri gjort før. Jeg blir for første gang satt pris på. For meg er det noe som betyr utrolig mye for meg, jeg kan ikke beskrive det. Jeg har faktisk oppnådd glede på et nivå jeg ikke har hatt før. Jeg kan ha dårlige dager enda, men de er ikke like ofte og like ille. Jeg kan faktisk klare å smile på de dagen også. Jeg kan både le og smile hver dag nå, og rart nok har jeg merka hvor bare det har hjulpet meg. Nå smiler jeg av ingenting så lenge jeg er med vennene mine, sjukt. ALDRI har det skjedd før.