Miste jomfrudommen som 14 åring

I går på snap la vi ut en YOLO link, og tema ble fort om når jeg mista dommen min. Jeg har vært åpen om at jeg var 14, noe som egentlig er veldig ungt og skulle ønske jeg hadde venta. Derfor vil jeg fortelle dere mer om det. Dette handler også om min første kjæreste som nå er min ex.

En jeg var sammen med i 2017, vi var sammen i 6 måned til sammen.. var av og på hele tiden, noe som slet meg ut. Forholdet var ikke noe godt i det hele tatt, jeg ble kalt hore, masete, irriterende osv. Alt jeg gjorde var feil uansett.. Jeg har også skrevet et linnlegg før om dette, og det kan dere finne her

Tilbake til det med dommen: Jeg var ung, veldig ung. Jeg følte selv ikke på noe press med å miste den, men det gjorde han. Han sa til meg at han hadde mista den for lengst; noe jeg faktisk fikk vite bare for noen uke siden ikke var sant. Han brukte meg for å miste dommen. Han snakka om det hele tiden, at han ville gjøre det og det. Virka som det var så stress med å miste den (noe jeg håper dere vet ikke er). Jeg følte meg til slutt tvunget til det, jeg hadde ikke andre valg fordi jeg ble fortalt om at jeg vist jeg ikke gjorde det ville jeg miste han, jeg ville ikke det på den tiden. Han var alt for meg. Så jeg lot meg overtale, noe jeg angrer en dag i dag.

Forholdet ble ikke bedre etter det heller, nå hadde han fått gjort det han ville med meg. Jeg fikk enda meldinger fra jenter om å komme meg bort og om ting han hadde sagt. Han begynte med rykter. Begynte å skryte av det. Blir kvalm her jeg sitter og skiver om det enda.

Jeg vet at han har fått som fortjent nå: jeg har sagt ifra, jeg har delt min historie. Folk jeg kjenner vet hvem han er og jeg bryr meg lite om hva som skjer med han. Han er grunnen til jeg sliter som mest i dag han er grunnen til jeg ikke har tillit, han er grunnen til jeg fikk et valg med selvskading og nå sitter med arr. Han er grunnen til jeg tilbringe 6 måneder låst inne på rommet mitt gråtene: og stakkars mamma livredd nede i stua.

Jeg sitter vertfall l her 3 år etter med hodet høyt. Han har prøvd å få meg tilbake og ikke en gang ser hva han har gjort mot meg.. “skjønner ikke hvorfor du enda er så sur på meg”. Håper så inderlig godt at han har fått det inn i hodet sitt nå.

Jeg håper virkelig at med dette kan hjelpe andre å forstå at det er ikke stress med å ta dommen, du skal være klar for det. Du skal ikke føle deg tvunget. Vis du merker at det er det eneste som er godt nok for en: kom deg bort. Du er så mye mer verdt enn dette. Jeg må leve med dette hele livet, og jeg er ikke alene, du er ikke alene (hvis) du føler på dette.

Har ikke skrevet så mye om dette før, tror det er fordi jeg ikke er stolt over det. Noe jeg egentlig ville holde for meg selv, men igjen så vil jeg være åpen med dere. Vet også innerst inne at noen faktisk kan ha litt godt av å lese dette. Vi er 2020, det burde være lov å kunne bestemme over sin egen kropp, både gutter og jenter.

1 kommentar
    1. Sterkt av deg å fortelle om hvordan du mistet “dommen”. Jeg tvang meg selv også som 15åring (nesten 16). Og vi hadde ikke et forhold.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg