Da jeg gikk på barneskolen, kunne det skje så mye som kom fra både elver og lærere. De første årene mine husker jeg ikke så mye av, rett og slett fordi jeg ville glemme det. Jeg hadde store problemer med å kunne lære meg ting.Mamma sa f.eks ifra om at jeg hadde store problemer med å lese og skrive da gikk jeg i 2. klasse. Jeg blandet bokmål og nynorsk (som jeg enda kan gjøre). Vi hadde nynorsk som hovedmål.Mamma ville at lærene skulle gjøre noe med det så fort som mulig. Sluttet av året fikk mamma en beskjed om at jeg hadde disse problemene. Da spør jeg meg selv, gadd ikke lærene å gjøre noe med det problemet de allerede visste, og visste at det ville gå utover langt inn i fremtiden min?
Årene gikk og jeg slet ennå med å skrive og lese. Jeg gikk på kurs i skoletiden helt fram til 8. klasse. Jeg hadde ennå nynorsk som hovedmål og jeg karte bare ikke å skrive det. Jeg har mye bokmål i familien og fritiden ellers… Lærene tok ikke tak i problemene mine som de visste ville prege meg…

Rundt 5-7 klasse kan jeg huske mest av alt fra elever og lærere. Jeg ble alltid valgt ut sist på laget, var jeg alene på skolen sprang folk fra meg for å unngå å være med meg. jeg kunne stå i gangen, snu meg helt tilfeldig å se en annen elev ser meg rett inn i øynene før han sparker ballen hardt i retning mot meg. Ikke bare i gangen, men også i gymtinmene.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg kunne se flere ganger på instagram, snapchat osv.. At andre i klassen feiret bursdager. Jeg hørte mye i etterkant at andre hadde hatt fester sammen uten å invitere meg, men alle andre. Jeg hugser så godt at det var noen som feiret bursdagen sin og pappa fant det ut. Jeg kan mild si at han ble forbanna. Han satte meg i bilen og kjøre meg dit med en gang. Jeg kunne se i ansiktet på andre gjester hvor skuffet dem ble når jeg kom. 5 klasse skulle klassen min reise på klassetur som noen i klassen fikset til oss. Da fikk jeg beskjed om at jeg ikke burde dra fordi det var spådd så dårlig vær og mange andre dumme unskyldinger. Jeg reiste ikke, ikke fordi andre ikke ville at jeg skulle dra men fordi mamma og pappa skulle skille seg. Læreren fortalte det til hele klassen, men ingen brydde seg.

Gjorde jeg en feil, en liten feil så var det så stor problem. En gang hadde noen satt gymbagen sin på min plass og jeg tenkte da at jeg ville jo ha min plass, hadde jeg satt bagen min ved siden av den igjen hadde det uansett blitt feil. Jeg tok sjansen og fyttet den helt tilfeldig til en side. Uflaksen jeg hadde var det feil side og gjett hvem som fikk høre det resten av dagen? Jo det var meg. For da hadde jeg flyttet noen andre sine ting, som var så stor krise. Altså? Når noen setter ting på noen andre sin plass behøve de ikke å se for seg at jeg skal sette bagen min et annet sted?
Jeg hadde også favoritt t-skorte min på. Den var rosa og den hadde flekker på seg som viste bilde av et reve ansikt. Den gikk litt ned på låret. Den hadde også nederst et lite hull, med størrelsen av en tommelnegl. Jeg fikk høre at jeg gikk med skite, ødelagte klær og at jeg burde kjøpe meg noen nytt. “Se der da, Elisabeth går med ødelagte klær på skolen” hørte jeg flere ganger. Jeg var så heldig at jeg fikk en Justin Bieber genser lenge før de andre jentene, også dette fikk jeg svi for. Skjønner nå at det var ren misunnelse.

I 7. klasse prøvd en lærer å skille meg og bestevennen min. Vi har vært venner siden vi var 2år. Man kan bare høre hvor dumt det høres ut med en gang. Det er greit nok at vi kanskje var “avhengige” av hverandre, men å prøve å skille oss er langt over streken. Vi fikk beskjed om at vi ikke fikk lov å se hverandre i et friminutt å at det kom til å bli sånn noen ganger fremover. Helt ærlig, en lærer som gjør det vil ikke noe godt.

Samme lærer, samme året hadde jeg vært borte fra skolen i en uke pga sykdom. jeg var ikke frisk når jeg kom på skolen igjen heller. Jeg hadde vondt i hodet og kvalm at jeg bare begynte å gråte fordi det gjorde så vondt og jeg ville bare hjem. Jeg sa ifra til lærer og jeg fikk bare den klassiske beskjeden om at jeg skulle spise, drikke og få frisk luft. Det hjalp ikke. Lærer hadde sagt at vi skulle se på det når jeg kom inn igjen. Når vi kom inn igjen fikk jeg beskjed om å finne matte leksa mi. Som jeg selvfølgelig da ikke hadde gjort fordi jeg var syk og ikke en gang viste at vi hadde den leksa. Jeg fikk da kjeft for at jeg ikke hadde gjort matte leksa…

Senere det året, hadde venninna mi vært borte en dag. Den dagen skulle vi ned til biblioteket. Alle gikk rett bak meg, og jeg kunne bare kjenne blikkene på meg. Jeg kunne høre dem le. Så gikk de rett forbi meg. Som jeg var et spøkelse. Kjentes nesten som de gikk rett forbi meg. Jeg tok opp dette med lærene. Lærene tok en prat med de andre. Nei da var det at jeg ikke hadde latt dem få kontakt med meg, og at jeg bare hadde gått fra dem når de prøvde å inkludere meg med dem. Når jeg fikk den beskjeden, visste jeg ikke hva jeg skulle tro.

Denne jenta på bilde. Her gikk jeg i 5 klasse. Jeg slet allerede psykisk. Jeg måtte gå i møter om hva JEG skulle gjøre for at ANDRE skulle like meg for den JEG ER. Til slutt følte jeg meg at jeg bare var en stor feil, at jeg gjorde alt feil. At jeg aldri kom til å gjøre eller bli noe rett. Jeg følte at jeg hadde gjort sånn at andre gjorde disse tingene mot meg. Men egentlig, så var det andre som ikke hadde noe bedre å gjøre enn å tråkke ned på meg. Fordi de hadde så stor tro på dem selv.
Jeg så flere ganger at folk lo av meg for ingenting, sendte blikk og at de baksnakket meg.

Men det jeg ikke visste denne tiden var at jeg ikke en gang hadde vært gjennom det verste…