Jeg gir meg faen ikke

I går la jeg ut på snap story at jeg egentlig er utrolig lei av hat og at det har sine konsekvenser, vil skrive litt mer om det.

Jeg har drevet med snap vertfall et år daglig nå og før det var det litt av og på. Jeg synes det er utrolig gøy å dele livet mitt på den måten og det er min barndomsdrøm. Men når det blir så mye hat, så er det ikke gøy å legge ut noe for det er alltid “kommer noen til å reagere på dette?” “er dette noe får å gjøre narr av?”. Det er som jeg har låst meg inne, og jeg som låser meg inne sier litt hvor langt det hat gått. Siden jeg var liten har jeg alltid vært åpen og ærlig og tørt å sagt ifra til andre. Jeg sa alltid ifra til mamma og pappa hva som hadde skjedd på skolen den dagen f.eks.

Det har blitt sånn at jeg ikke tørr å snakke om de dagene jeg faktisk er nede. At jeg tørr ikke å snakke om hvordan livet mitt faktisk er, noe jeg vet hjelper mange om jeg gjør d. Jeg vet at jeg har hjulpet folk med det, som er målet og den negativiteten tar helt over. Det tar over livet mitt, og det kan det med alle. Å få klage på at jeg klager over alt bare når jeg sa at jeg hadde vondt i magen pga forstoppelse… asså.

Dette her er ikke om at mine hatere har vunnet, for det vil de aldri, men heller en liten tankevekker til dem det gjelder over hvor mye det kan ødelegge et liv til andre. Jeg har blitt så ødelagt av andre at det ikke kan beskrives. Jeg har tenkt det mest negative med selv, tanker om å ende alt, fått store konsekvenser på så mange måter. Men igjen er jeg også et levede bevis på at det hjelper å kjempe for det man er verdt og d gjør jeg hver dag og en dag vi jeg lykkes. Hatet vil kanskje aldri slutte, men jeg håper virkelig at jeg kan være den personen som kan få noe av det til å stoppe og være et bevis på at det er bare å bite tennene sammen.

Jeg vet folk ikke liker meg i hjemmebygden, men jeg vet det er også noen som liker meg her. Har sagt flere ganger at jeg ikke føler meg hjemme her i Lom, men at jeg nesten ikke vil gå ned på butikken fordi jeg vet folk ikke liker meg her, er vel litt langt. Det er også sånn at jeg tror (dette er bare en tanke) at de som faktisk liker meg, ikke tørr å si det for å bli dømt, fordi det var sånn i barndommen. Var folk med meg, ville de også bli dømt og derfor slutta å være venn med meg. Skal vi virkelig leve i den frykten?

En ting INGEN vil ta fra meg: jeg gir faen meg ikke opp. Si hva dere vil, tenk hva dere vil, men dette vil alltid bli mitt liv og den eneste som får bestemme over det er meg. Jeg er ikke noen som lar seg knekke, jeg faller kanskje ned, men når jeg er oppe igjen har jeg kommet et skitt høyere. Jeg har litt viljestyrke i meg og den sier: lev livet.

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg