Jeg har alltid vært annerledes. Jeg har alltid vært litt barnslig. Jeg har alltid snakket rart. Jeg har alltid hatt en annerledes stil. Jeg bruker mye sminke. Kroppen min forandrer seg hele tiden. Jeg kan gråte. Jeg kan le. Jeg kan smile falsk og ekte. Jeg kan stenge meg inne. Jeg kan åpne meg opp.
Jeg har ikke hatt det helt topp i det siste. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg skal dele mine tanker jeg har hatt i det siste med dere.
Jeg er lei av å bli et valg- Jeg er ikke et valg. Finnes så mange situasjoner jeg har hatt i de siste årene der noen har sett på meg som et valg. Er du virkelig glad i noen så er det en selvfølge at du vil være med dem. At du vil være med den personen. Jeg vil uansett ikke bli valgt, fordi er jeg allerede et valg er jeg ikke god nok for deg og det er ditt tap. Jeg kjenner meg selv, jeg vet hvordan jeg er når det kommer til andre. Jeg har lovet å ikke såre noen før, men de har såret meg. Jeg er så lei av det.
Ensomheten- Den har heldigvis blitt mye mindre nå, og jeg er ganske sikker på at de som har gjort at den har blitt mindre vet hvem de er. Jeg har aldri vært den som trenger mange venner, eller være den “populære” eller mest likte. Det jeg trenger i mitt liv er noen som bryr seg om meg som den jeg er. De som faktisk tåler meg på alle mine måter: sur, glad, sint, trist osv. Det er det som er venner.
Mislikt meg selv- Noen ganger kan jeg se i speilet og tenkte “fy …..”. Noen ganger liker jeg bare ikke det jeg ser, og ønsket jeg så ut som noen andre. Noen jeg har sett på skolen, butikken osv. Men jeg vet innerst inne at de også har tenkt det. Jeg har selv fått meldinger “skulle ønske jeg var deg, du er så pen!” og jeg synes de er mye penere enn meg.Tro meg, dere vil ikke være meg. Jeg vet mange tenker det, fordi de ikke føler de har bra nok utsende for noen personer, har blitt kalt visse ting osv. Det er noe som har gjort at du tenker det, og det begynte ikke med at du tenkte sånn først.
Aldri er bra nok- Som jeg skriver over, jeg synes ikke utsende kan være bra nok. Det er ting jeg misliker med fjeset, kroppen og personligheten min. Det å bli mobbet, utestengt, misbrukt osv sliter ganske mye. Det har alltid vært noe med meg som aldri har vært bra nok. En av de 3 tingene har aldri vært bra nok for noen.
Gitt mer faen- Jeg har funnet ut nå at jeg skal leve mitt liv. Jeg orker ikke å prøve å være perfekt, fordi jeg er ikke det. Så lenge jeg gjør mitt beste og lever livet som jeg vil er jeg faktisk fornøyd. Er det noen som ikke liker meg for den jeg er så gir jeg faen i det og. Det er en grunn til jeg er kresen på hvem jeg tar inn i livet: det er de som respekter meg for den jeg er. Sårer noen meg, gir jeg ikke en sjanse til. Bare det å spørre om en ny sjanse kan si mye, det har blitt ødelagt en gang før. Hva stopper det for å gjøre det igjen? Er du glad i meg, sårer du meg ikke.
