Jeg skrev i et innlegg hvordan jeg har det akkurat nå, men egentlig er det sånn jeg har det hele tiden. Så lenge jeg kan huske har jeg alltid trodd jeg ikke var bra nok. At folk er dritt lei meg og ikke vil ha noe med meg å gjøre. Det gjør også at jeg blir veldig ensom. Jeg klarer ikke å være med på noe, siden jeg føler at jeg ødelegger alt for alle. Jeg er bare bra nok til å sitte alene på rommet mitt.

Jeg føler meg ikke velkommen hjem til Lom, pga alt hat jeg har fått. Men en ting som aldri vil endre seg, er at Lom er der jeg har vokst opp. Jeg har aldri følt meg bra nok her og det er bare fordi jeg har skilt meg ut. Jeg går ikke kledd som alle andre, jeg bruker sminke og driver med sosiale medier. Jeg er ikke den som elsker sport og går på fjellturer hver helg, det vil jeg aldri bli heller.

Jeg er ensom og når en person lar meg slippe meg inn i livet deres så blir det for mye. Jeg har ikke kontroll over meg selv, fordi jeg blir glad av tanken at noen faktisk vil være i livet mitt. Jeg klarer ikke å finne på noe med venner. Jeg klarer ikke å finne på noe med familien. Fordi jeg føler meg ikke bra nok. Jeg føler at jeg ødelegger livet til andre hvis de lar meg slippe inn. Jeg har utrolig vansker med å stole på noen, etter alt det som har skjedd. Jeg tørr ikke å la noen komme inn i livet mitt og lar jeg noen slippe inn må den personen klart å løse den knuten. Jeg vet ikke selv en gang hvordan jeg kan løse det.

Jeg gjør meg selv ensom også, fordi jeg klarer ingenting. Jeg vil være med venner, jeg vil snakke med noen. Jeg vil bli kjent med andre og få nye venner, men jeg er redd. Jeg er redd for å bli såra. Jeg er redd for å såre noen. Jeg er redd for at jeg er for mye bry. Jeg er redd for at jeg ikke er bra nok. Jeg vet jeg kan utestenge meg selv, men det er fordi jeg tror det er det eneste jeg er bra nok til. Jeg vil bare finne en person som kan få meg til å le og smile. Jeg kommer ikke til å klare det selv, selv om jeg er på en god vei. Men noen ganger trenger man en dytt i ryggen.

Jeg sier det igjen. Jeg er bare åpen og ærlig med dere, som jeg har lovet. Jeg vil ikke være den personen som får livet til å se perfekt ut når det ikke er det i det hele tatt. Jeg har opplevd det jeg har opplevd, er ingen som kan endre på det. Mitt aller største mål er jo at en dag vil jeg våkne opp med et smil, at jeg vil føle meg bra nok. At noen er glad i meg for den jeg er. Det kommer ikke av seg selv, jeg jobber med det hver dag og jeg gir ikke opp.