Som jeg skrev i går, traff jeg veggen i fjor… men heldigvis er jeg her enda.
Jeg har ikke lyst til å gå i så mye i detaljer om hva som gjorde at jeg traff veggen, men fort fortalt: at jeg hadde blitt manipulert, skuffet, trodde alt var min feil, dårlig selvtillit, raserianfall og gråteanfall, lite matlyst, isolasjon på daværende hybel, falske venner osv. Jeg var bare ikke bra nok, for noen eller meg selv.
Dette foregikk ca i 2 måneder, men nå for et år siden det var på sitt værste.. Da hadde jeg allerede gått lenge med bare tunge tanker, stress osv. Dere husker kanskje at håret mitt var bronse rødt? ja.. det kom jo av mange mulige ting: breakdown og null selvtillit. Ble det bedre? hehe nei.
Lite tilbakeblikk hva jeg skrev på den tiden:
Om dere vil vite hva som skjedde med håret mitt kan dere lese her: IKKE GJØR SAMME FEIL SOM MEG
Det er veldig skummelt å tenke på hvordan jeg faktisk hadde det. Jeg var sliten 24/7 at til slutt satt jeg der med blikk ut i rommet mens tårene falt. Jeg ville bare sove, men klarte ikke det heller. Tankene var på fult hele tiden. Mamma så godt hvordan jeg hadde det, og ble livredd. Hun kjenner meg, og vet hvor farlig dette var. Eneste jeg kan skyte på meg, er jeg faktisk hadde klart å komme meg litt opp: for jeg hadde nesten ikke spist på en måned og det kunne man se. Jeg klarte endelig å nyte en pizza! Jeg kunne kjenne matlysten komme igjen.
Vi var nede på sørlandet denne tiden, jeg satt enda i sofaen og snakka med mamma om alt som hadde skjedd, men også det at jeg grudde meg til å reise hjem til Lom igjen. Jeg visste at jeg ville bruke resten av sommeren med å bare sitte hjemme, uten å møte noen andre en familien min. Jeg trives ikke i Lom, er egentlig alt jeg har å si. Men det var også da jeg innså at jeg ikke kom til å klare dette selv, hvordan skulle jeg klare å komme meg opp igjen? Jeg innså at etter så mange år med å være så streng på å klare meg selv, at jeg trengte en ekstra dytt for å klare det. Vi ringte til legen, fikk time og jeg begynte på antidepressiva. Noe jeg enda ikke er stolt over.
Jeg klarte å komme meg mer og mer opp, mye skyltes også at jeg fikk retta opp i håret mitt mer og mer: håret mitt er identiteten min så og si. Er jeg ikke fornøyd med det, er jeg ikke fornøyd med noe.
Det som hjalp på som mest, var å flytte ned til Lillehammer igjen. Jeg visste ikke hvor mye godt jeg hadde i vente.
Ett år etter:
Jeg har fått opp minner fra et år siden på snap, det er litt vondt å se. Vite hvordan jeg hadde det, men igjen så lærer det meg mye. Hadde jeg gitt opp for et år siden, hadde jeg ikke oppnådd det jeg har i år. Jeg har møtt utrolige fine mennesker, jeg har fullført 13 år med skole, jeg har møtt min bestevenn, jeg har fått lærlingsplass og vært på praksis som gjorde dagen min så mye bedre og ikke minst mye lærdom! Jeg har lært mye gjennom dette året, noe jeg setter pris på. Det å ikke vite hva som skjer, gir meg mer og mer håp. Det er som å lese en bok, man vil vite hva som skjer videre og derfor leser videre.
Jeg traff veggen.. men jeg har funnet lykke et år senere. Ikke gi opp! <3