Noen gang tenk på å fortelle noen at du er glad i deg kan bety for noen? Da skal du få høre her.
Jeg har aldri hatt mange i livet mitt, og det å bli sluppet inn i livet til noen og føle meg velkommen kan bety så mye for meg. Jeg er ikke vandt med å kalle noen for “min bestevenn” fordi den jeg trodde var min bestevenn tenkte ikke det samme. Jeg har møtt så mange gjennom årene, alle har gjort et eller annet for meg. Noen har lært meg at tillit må tjenes ikke bare få gratis. Noen har lært meg hva kjærlighet ikke er. Noen har lært meg hva kjærlighet her.
2 måneder før sommeren så møtte jeg en person. Vi snakket i 1 time uten stopp. Jeg var også inn i et periode i livet mitt som var veldig hardt da også, men det jeg ikke visste var at det ville bare bli værre. Jeg fikk høre jeg var masete etter en måned. Det som er gøy med det er at jeg ventet i 10 timer hver dag i over 2 uker bare på at en snap skulle bli åpnes. Jeg ble fortalt løyner. Jeg er ikke dom sier jeg bare.
Jeg falt ned, helt ned. Jeg kunne våkne med gråteanfall. Jeg kunne få pusteproblemer. Jeg kunne ikke styre kroppen min lenger, jeg skalv hele tiden. Jeg ville bare ligge i sofaen å se ut i ingenting. Det høres ut som jeg overdriver helt her, men jeg hadde jo klart å farge det håret og jeg grudde meg til å komme hjem til Lom igjen fordi jeg visste at jeg ville tilbringe en måned på rommet….(var på sørlandet her)
Jeg legger fort sammen ting, og jeg reagerer veldig sterkt på om noen lyver til meg. Det å si til meg at mikrofonen på telefonen ikke funker, å ha snakket med venner med meg tilstede på høyttaler stemmer ikke helt her (hørte det før og etter jeg var der). Det er ikke greit, og kjenner personen meg rett. Så vet de at sårer de meg kaster jeg de rett ut av livet mitt fordi det gidder jeg ikke. Jeg lar meg ikke bli knyttet rundt lillefingeren. Likevel betydde den personen så uendelig mye for meg bare fordi den personen sa “jeg er glad i deg”. Jeg har ikke fått noen forklaring enda. Eneste en snap 1 måned etter “Svarer du ikke på denne blir du blokka fordi jeg gidder ikke fake folk, felles”. Jeg tenkte med en gang, det var vertfall ikke jeg som var fake. Jeg var klar for å gi verden.
Jeg sier bare en ting, jeg er verdt så mye mer enn det der. Jeg er kresen på hvem jeg tar i livet mitt nå. Jeg var kresen før også…så nå er det virkelig veldig kresen…. Men er det egentlig rart? Meg som nesten aldri hører at noen er glad i meg. Jeg blir overlykkelig. Men hvem vinner? Jeg blir bare mer sterkere. En person som er sterk psykisk er nesten farlige. Jeg lar meg ikke kødde med, og det tror jeg mange har kjent på. Jeg deler min historie uansett, hvorfor? Fordi jeg vil. Jeg gjør det jeg vil, jeg lever mitt liv på den måten jeg vil. Liker ikke noen det, så fuck det. Det er mitt liv 🙂