Jeg har nesten ikke klart å vært på sosiale medier i det siste. Jeg har vært så utrolig sliten i det siste. Jeg har nesten ikke fått sovet, og hatt mye å gjøre.

Jeg har sakt hele tiden at jeg skal være ærlige med dere, og det holder jeg. Men noen ganger så passer det ikke å si hva det egentlig er, bare de nærmeste gjør det. Det jeg kan si er jeg har følt mye på ensomheten nå i det siste, og det knekker meg. Jeg har ikke så veldig mange venner, og nei man må ikke ha så mange heller. Jeg har prøvd å fått meg nye venner etter jeg begynte på dette skoleåret, men jeg har aldri fått det helt til. Jeg synes selv det ikke er så veldig rart egentlig, for de gangene jeg har fått meg venner har de enten snudd ryggen eller bare gjort meg værre psykisk.

Det er sjelden jeg har følt at noen har vært glad på mine vegne, eller lei seg. Har jeg hatt tøffe tider, så har jeg nesten ikke hatt noen. Jeg var og er en veldig åpen person… Jeg har stengt meg inne så mye nå i det siste fordi jeg ikke vil at andre skal tenke på meg, fordi jeg vil også være en god lytter. Men jeg vet også at hvis man åpner seg for noen så viser det bare at de stoler på deg… Kanskje det er derfor jeg ikke har åpnet meg for noen? Jeg har aldri følt at noen stoler på meg. Jeg skal også si at jeg har hørt det rett opp i fjeset. Det er sårene å vite at jeg er ikke den første personen noen vil snakke til om noe, jeg elsker å hjelpe andre.

Som jeg sa i forje video, jeg løy mye når jeg var mindre, men det var min måte å komme meg gjennom dagen på. Jeg gjør det ikke lenger, fordi det er sårene for begge parter. Jeg har alltid følt at jeg må bli en bedre person, fordi jeg får høre ofte at jeg burde ta meg sammen. Men jeg vet ikke hvordan… Jeg prøver å ikke overse ting. For noen måneder siden var jeg på strandtorget og det var en liten jente som ikke rakk opp til noe, jeg hjalp henne fordi jeg visste at hun ville sette pris på det, og det gjorde hun. Hun fortalte moren sin. Jeg ble så glad.

Selvom jeg ikke er den beste personen som finnes, så er jeg meg selv. Jeg er unik, du er unik og alle er unike fordi det finnes bare en av hver av oss. Vi alle har våre egne personligheter. Det jeg har sakt til meg selv når jeg har fått hat anonymt er: Jeg har vertfall ikke sendt hat til noen anonymt.

Ja, jeg eller noen andre kan bevise at det er sant. Men hvorfor lyve om det? Å skrive hat anonymt er det mest barnslige og tufsete man kan gjøre. Å være slem mot noen er ikke kult, det er feigt. Er det rart at jeg klarte den perosnen som spammet meg med hat for en feiging? Den personen sa også at han/hun ikke ville komme privat, haha! Hvem vant da?

Uansett, jeg lærer meg mer og mer å drite i hva andre sier, fordi dette er mitt liv og jeg bestemmer selv. Har jeg lyst å bruke de klærne, da gjør jeg det! Vil jeg bruke mye sminke, da gjør jeg det! Vil jeg spise det, da gjør jeg det! Jeg gjør hva JEG vil fordi dette er MITT liv. Takk for at du leste, husk at noen der ute er glad i deg selvom du kanskje ikke har funnet den enda. Jeg har troen på deg.